I anledning at Civilization 5 kommer ut til helgen (og litt inspirert av Ars) tar jeg en titt på historien som ledet frem til dette. Dessuten, det var på tide med en ny post på bloggen 🙂
Civilization
Spillet som startet det hele er faktisk basert på et brettspill ved samme navn,som er en av våre favoritter. Du spiller den allmektige lederen som skal lede din sivilisasjon fra steinalderen (4000 BC) frem til moderne tid (2050 AD).
I denne første utgaven av spillet så er valget av siviliasjon rent kosmetisk og har ingen direkte innflytelse på spillet. Underveis så utvider man sin sivilasjon med å grunnlegge nye byer og bygge militære styrker både til å forsvare det man har men og ta nytt område. Selvfølgelig skal man også prøve å bygge verdens underverker som gir store bonuser.
Når man kommer tilbake til spillet fra de nyere, så merker manveldig godt svakhetene (som heldigvis ikke var like synlige den gangen); AIen er mildt sagt begrenset, og flere elementer i spillet er veldig dårlig balansert; Phalanx (spydmenn) kan fint forsvare seg mot moderne tanks.
CivNet
Noen år senere kom det en litt oppusett utgave som kunne kjøres under Windows (3.1 og 95) som støttet multiplayer
Colonization er sterkt relatert til, men ikke en offisiel del av selve Civilization-serien. Denne gangen skal man utforske den nye verden på vegne av en europeisk stormakt, bygge opp en ny og selvstendig nasjon før man erklærer sin uavhengighet.
Det er mye sterkere fokus på finstyring og handel/økonomi enn i noen av de andre spillene i serien, som gjør at det nok er min favoritt. Samtidig er det mye mindre diplomati, og verdens underverker og teknologier er fjernet. I stedet kan man rekruttere «founding fathers», historiske figurer som gir store bonuser til din lille nasjon.
Civ2 var en kraftig forbedring over originalen; ikke bare i utseendet men også i det interne. Grafikken var forandret til en isometrisk 3D med bedre oppløsning, og selv om den ikke helt holder moderne standard er den fortsatt meget funksjonabel.
Antallet spillbare siviliasjoner ble utvidet fra de originale, og i et forsøk på å være veldig politisk korrekt har alle sivilisasjoner en mannlig og en kvinnelig lederfigur. AIen (datastyringen) av siviliasjoner ble og kraftig forbedret, og dine motstandere spiller nå det samme spillet og får ikke tilfeldige utdelte bonuser.
Gold Edition
Det var to små utvidelser til spillet, men ingen av de utvidet grunnspillet. I stedet la de til ferdige kart og scenarios som man kunne spille gjennom. Begge disse ble gjenutgitt sammen med mulighet for nettverksspilling i Gold Edition.
Alpha Centauri er heller ikke en del av selve Civilization-serien, men den har likevel mange fellestrekk. I stedet for å styre en sivilisasjon fra oldtiden til moderne tid, så kontrollerer du en gruppe kolonister som er strandet på en fremmed planet. Det var og et klarere fokus på å fortelle en historie (hvor du kunne bestemme detaljene) enn i resten av Civilization-serien.
De gamle konseptene med utvidelse, forske frem nye teknologier og bygge verdens underverker er alle med, men spillet var veldig ambisiøst på andre områder. Blant annet kunne man lage sine egne enheter basert på komponenter man frikk fra teknologier, og man kunne sette sammen sin egen styreform. Kartet var også i 3D; ikke bare visuelt men også praktisk. Det gikk ann å endre på terrenget som forandret på frodigheten til landskapet.
Civ3 innførte mange nye konsepter til serien; en av de viktigste var kanskje konseptet om kultur, som brukes til å bestemme eierskap av områder på kartet. Mens det i tidligere spill var den byen som første begynte å jobbe i en rute som eide den, var det nå mulig å bytte kontroll over ruter (og byer) gjennom å produsere kultur.
En annen stor forskjell fra tidligere spill var at det nå faktisk var forskjell mellom sivilisasjonene. Hver leder ble beskrevet av to nøkkelord som bestemte bonuser du fikk, og hver sivilisasjon hadde sin egen spesielle enhet. Dersom du vant en kamp med din spesialenhet eller bygget underverker som støttet opp om alle dine spesielle egenskaper, så fikk siviliasjonen din en stor oppsving, kalt «Golden Age». Spillet inførte også konseptet med spesielle ressurser du måtte ha tilgang på for å bygge enheter; du kunne for eksempel ikke bygge sverdmenn uten at du hadde tilgang til jern.
Tidligere hadde jeg egentlig bare pludret rundt på kartet og bygget store ting uten mye motstand, men dette var det første av Civ-spillene jeg virkelig spilte på et avansert plan. Gjennom CivFanatics lærte jeg veldig mye; spesielt var det merkbart hvordan store grupper («stacks») med enheter totalt dominerte krigene; dataen klarte bare ikke håndtere de på noen fornuftig måte.
Den første utvidelsen til Civ3 ga oss et gjennsyn med multiplayer, som desverre ikke fungerte helt som den skulle. Utover det var det ikke veldig mye innhold, men den ga oss endel nye sivilisasjoner, blant annet et gjennsyn med vikingene, og none flere verdens underverker.
Faktisk var det så lite innhold at hele Play the World var inkludert i den neste utvidelse, Conquests.
Conquests var en av de bedre utvidelsene utgitt så langt, og hadde masse store utvidelser til spillet. I tillegg til nye sivilisasjoner, la den til nye nøkkelord for ledere og endret på endel av de eksisterende. Endel teknologier, enheter of underverker ble lagt til for å fylle tomrom i tidslinjen, som ga en bedre helhet i spillet.
Hvis jeg finner igjen de gamle filene, så skal jeg poste endel artige kart jeg laget til Civ3.
VG konkluderte i sin anmeldelse av spillet at «Den største forskjellen ligger egentlig på overflaten». Riktignok hadde spillet fått et helt nytt utseende i full 3D, men de største endringene var nok på underflaten likevel. Så og si alle mekanikkene er kraftig forandret; noe av det største er at begrensende faktorer som korrupsjon, forunrensing, ferskvann og underholdning var blitt forbedret til å ikke være like vanskelig å håndtere. Spillet har og ekstremt bred støtte for modifikasjoner.
Nye sivilisasjoner er etterhvert en selvfølge, og denne gangen kunne man velge mellom forskjellige ledere til enkelte av de. Kampsystemet har fått nok en stor overhaling, som gjorde at undertegnede hvertfall brukte tid på å bli vant til spillet. Spesielt de nye teknologiene ga en mye bedre flyt, og for ekstra bonus så leser Leonard Nimoy (best kjent som Spock) opp gode sitater for hver teknologi du finner opp.
Spillet inkluderte og støtte for endel «variasjoner» som var populære i Civ3, som «One-City Challenge (OCC)» hvor man kun kan bygge en by. Et annet helt nytt konsept var introduksjonen av religioner som et nytt element å håndtere i diplomatiet, og Civ4 var vel det første spillet i serien hvor diplomati-delen fungerte noenlunde bra fra starten av.
Den første utvidelsen til Civ4 fokuserte som navnet tilsier på krig, og hovedsaklig den tidlige delen av spillet. Hver siviliasjon har nå og sin egen unike bygning. En av de tydeligere konsekevensene er at generaler er gjenninnført, som man kan bruke til å enten gjøre nye enhter man bygger bedre, eller sterkt forbedre en eksisterende enhet.
Siviliasjoner kan nå bestemme seg for å underkaste seg en annen som en vassal, som gjorde det mye enklere å kvitte seg med de siste byene til en fiende du egentlig har slått.
Mens Warlords fokuserte på den tidlige delen av spillet, prøver Byond the Sword å friske til avslutningen; hovedsaklig gjennom å tilføre «Corporations». Desverre er de litt for klumsete gjennomført, og man kan trygt velge å overse de.
Heldigvis har den andre verdifulle ting, som mange nye siviliasjoner og ledere, nye teknologier og underverker og ikke minst en sterkt forbedret spionasjedel. En «best-of» samling av modder følger også med.
Det eneste spillet i serien jeg ikke har spilt; Revolution virker å være en slags nedkuttet utgave designet for multiplayer spill på konsoller.
The Gaming Tarkeel 
Legg igjen en kommentar